Helgeland, 2013.05.29

Dag 6
Denne dagen ble første der vi splittet opp. Vi la fra land til vanlig tid, men allerede etter 500 meter kunne jeg merke at jeg ikke orket å padle mye denne dagen. Veldig ergerlig, for det var dagen der vi skulle padle til horisonten – men kroppen min var ikke innstilt på det og det ville bli uforsvarlig å fortsette. Etter 800 meter pakket Borghild og jeg om lunsj-utstyr og mat i kajakkene før hun fortsatte med gruppen og jeg vendte nesen hjemover.

Alene på det blikkstille vannet og med høy sol fikk jeg tid og mulighet til å slappe av med å se på dyreliv og geologiske formsjoner. Vannet var så klart at jeg kunne se eremittkreps slåss om maten, sjøstjerner med alt fra tre til fem ben, merkelig fiskeyngel og enorme, bratte undervannskløfter med kråkeboller generøst klistret fast til sidene.

Drivende rundt der uten lyd fra andre, padleplask eller dunking fra skipsmotorer ble fuglelydene plutselig som et flerstemmig kor der du likevel kan skille de enkelte grupper eller typer ut. Med de snøkledde fjellene i bakgrunnen kjente jeg plutselig hvor priviligert jeg er som har mulighet til å oppleve dette.

Midt oppi denne freden hørte jeg plutselig et “gisp” eller et sukk som ikke ga noen mening overhodet. Det kom enda ett som gjorde at jeg rakk å snu hodet i den retningen lyden kom fra – og så akkurat ryggen og finnen til en nise (en delfin art) som akkurat hadde vært oppe etter luft. Mens jeg holdt øye med der den hadde dykket – 15 eller 20 meter fra meg – kom det enda en. Den brøt overflaten i en glidende bevegelse, pustet gjennom pustehullet før den krummet ryggen, viste finnen (ikke fingeren!) og dykket igjen. Var det “vår” gruppe på fire som var ute igjen? Hvis ja, måtte det komme enda en. Fram med kameraet, start filming, vente… og så kom den. Helt som den forrige, og jeg fikk det på video. :-) That made my day.

Resten av dagen var flere interessante formasjoner og restitusjon i leiren. Det er ingen tvil om at det er for mye jobbing før ferien og så det plutselig å faktisk VÆRE i det fantastiske området vi har snakket om så mange ganger som er grunnen til manglende energi.


Her kommer historien fra de andre.

Vi padlet direkte fra lejren og stort sett rett vest. Selv om det var lange åpne strekk var vannet blikkstille og utsikten fantastisk (som den har vært hele uka).
Målet var husene vi hadde sett i horisonten, og det viste seg da å være Lånan.

På Lånan ligger det største egg- og dunværet på Helgeland (www.lanan.no). De bygger hus med tang som reder der ærfugl (ederfugl) ruger ut eggene sine. Disse tang-redene forer fuglene med dun (ærdun/ederdun) som menneskene som har dunværet samler inn etter bruk og selger det i bl.a. ederdunsdyner. (De koster en formue – fra 39.000,- men er etter sigende fantastiske og kan holde i flere generasjoner!)

Det var ikke lov å gå i land på grunn av alle fuglene som lå på reir, men to av grunneierne på øya (Margit og Lars) kunne jo fort se hvor sympatiske vi er, så vi ble invitert til en liten rundvisning. Vi fikk mulighet til å se redene, kjenne på den utrolig myke duna fra de få reirene som er ferdigruga så tidlig på sesongen og høre historien om dunværet.
Da vi var der hadde de 500 fugler på rede og de får så mange som 700 i løpet av sesongen. De samler inn ca. 12 kg dun på en sesong – ca. 16 gram pr. fugl. Det går 550 gram dun til en sommerdyne og 750 gram til en helårsdyne – hvilket jo er en vesentlig del av forklaringen på prisen på dunproduktene.

Det var virkelig interessant å være der og det kan varmt (!!) anbefales å ta en av de guidede turene som arrangeres med båt to ganger per uke i løpet av sommeren. (Les mer om dette på hjemmesiden deres.)

Turen tilbake gikk via Sørvær. På det siste åpne strekket ble fiskesnøret satt ut igjen og da det var på tide å sveive inn snøret før vi kom til grunnene hadde fire torsk bitt på. De hadde bitt på litt etter størrelse. Den første var over middels stor og den siste var så stor at Borghild ikke kunne gripe over nakken på den da den skulle myrdes. (Fisk i denne størrelsesorden slaktes ikke – de myrdes. Faktisk. Eller noe…) Samlet ble det min. 10 kg. fisk, så det ble fiskesuppe med ekstra fisk til middag til alle. Fire store stormkjøkken-gryter – og den ene ble ikke spist opp. Denne overflod av mat var mulig selv om det viste seg at den største torsken hadde kveis (innvollsorm) og derfor måtte kastes.
Som vår egen dyrlege og mattilsyn-på-tur sa: “Torsk skal bare spises i måneder med ‘r’!”. Ellers må de i hvert fall sløyes (renses) med det samme. Ormene beveger sig fra tarmen ut i kjøttet så snart de merker fisken er død, så de 7-10 minuttene som gikk fra fisken ble halt opp av vannet og til den ble sløyd på land var for lenge.

Selv om vi har sagt det mange ganger, var dette også en fantastisk dag.


Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


7 − five =

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>